I Oslomarka har det de siste årene vært tre helt sikre tegn på at våren er i anmarsj: hestehov, fuglekvitter og plastposer med bæsj. Sistnevnte befinner seg i alt fra stikryss, til bålplasser, til oppe i trærne. Dette må vi slutte med.

En million biter mikroplast

For det første: Plast i naturen? Det er over 50 år siden vi sluttet å kaste gamle kjøleskap, svartovner og sofaer i naturen. Det viste seg at de ikke ble borte bare fordi vi ikke så dem lenger. Det samme gjelder for plast i naturen. Tenker vi oss om, vet vi alle at dette er en elendig idé.

I følge Miljøstatus.no, en side drevet av Miljødirektoratet, tar det et sted mellom 10 og 20 år før en plastpose brytes ned i naturen. Og med «brytes ned» menes det egentlig at plastposen blir til en million bittesmå biter med mikroplast. Hva som skjer med alle disse mikroplastbitene er foreløpig ikke godt å si. For alt vi vet, kan det hende at de aldri brytes ned i det hele tatt.

Plast vokser ikke på trær

For det andre: Hvorfor i trærne? Den samme siden til Miljødirektoratet melder at 90% av befolkningen går på tur. Altså har de aller fleste sett et tre før, og kan finne på å ane at den svarte, litt illeluktende plastposen ikke vokser naturlig på en passelig høy gren langs stien til Sognsvann.

Attraktive friluftsområder erviktig for både forebygging av stress og økt livskvalitet. Generelt er både den fysiske og psykiske helsa godt tjent med turer i skog og mark. Jeg vet ikke med dere, men for meg lyser det ikke akkurat attraktivt og stressreduserende av svarte, illeluktende plastposer midt i synsfeltet på tur.

Glemske folk og «miljøvennlige» poser

For det tredje: Hvorfor putte bæsjen i posen om den ikke skal bæres noe sted? Det er nærliggende å tro på at vedkommende hadde en plan om å plukke den opp igjen på veien hjem, men det er ganske tydelig at en og annen har glemt sin egen plan innen de rekker tilbake til åstedet.

Som nevnt tar det mellom 10 og 20 år før en plastpose brytes ned i naturen. Til sammenlikning tar det maks et par måneder før hundebæsjen er borte. Misforstå meg rett, bæsjen trenger absolutt ikke å ligge igjen midt på stien, men en bæsj i grøfta er langt bedre enn en plastpose med bæsj i grøfta.

I det siste har det også kommet flere typer såkalte miljøvennlige eller komposterbare poser. Men heller ikke disse hører hjemme langs stiene eller oppe i trærne. Om så noen av disse typene brytes ned raskere, hvilket de fleste faktisk ikke gjør, blir også disse posene til mikroplast. Det hjelper altså ikke stort å betale i dyre dommer for «miljøvennlige» poser. Bæsjen må likevel bæres til nærmeste offentlige restavfallsdunk.

Så for å runde av: Nå er det på høy tid at vi hundeeiere tar vår del av ansvaret for at Oslofolket får oppleve ordentlig våridyll med hestehov, fuglekvitter og færrest mulig poser med bæsj.