Regjeringen planlegger for at det kan komme 35 000 flyktninger fra Ukraina. Erfaringen fra tidligere humanitære kriser viser at mange blir værende i Norge. Vi kan også forvente at mennene i så fall vil søke om familiegjenforening når krigen tar slutt. Menn, kvinner og barn bærer på en felles krigserfaring. De har flyktet fra hjemmene sine. De har sett venner og familie dø, kanskje selv tatt liv, og opplevd krigens mareritt på nært hold.

Vi kan med stor grad av sikkerhet anta at mange av de som nå kommer til Norge, vil ha behov for psykisk helsehjelp. Det er derfor nødvendig med styrket samhandling mellom ulike instanser, og ekstra ressurser, både til kommunene og til spesialisthelsetjenesten, for å møte dette behovet.

Må få vite rettighetene sine

Flyktningkrisen mobiliserer det beste i de fleste av oss, men det verste i noen. De siste ukene har vi lest om norske menn som sirkler rundt asylmottak på jakt etter ukrainske kvinner, og i Tromsø har en ung ukrainsk kvinne blitt voldtatt. Mange av de som kommer er i en sårbar situasjon. De, kan ikke språket og har i utgangspunktet liten eller ingen kjennskap til hvilke rettigheter de har. Det øker faren for at de utsettes for menneskehandel, kjønnsbasert vold og seksuell vold. Vi ber regjeringen utvikle og iverksette en strategi som forhindrer slike overgrep, og som sikrer gode tjenester til de som er rammet.

Å være russer i Norge kan være krevende nå. Vi har sett mange eksempler på russiske borgere som trakasseres. Vi har ennå ikke hørt om ukrainske borgere som har blitt behandlet på samme måte, men vi må tørre å stille følgende spørsmål: Hvor lenge vil applausen vare?

Flyktningsituasjonen vil føre til press på allerede pressede kommunale tjenester. Hvordan vil det bli oppfattet av norske borgere som står i kø for å få hjelp? Hvordan vil myndighetene ivareta at grupper ikke settes opp mot hverandre?

Etnisk diskriminering

Kommunene spiller en sentral rolle i integreringsarbeidet. Men en undersøkelse utført av Bufdir, viser at bare litt over halvparten av de kommunene som jobber mot diskriminering og rasisme, har forankret arbeidet i planverket. Under halvparten av de kommunene som jobber mot diskriminering og rasisme, samarbeider med organisasjoner. Her er det utvilsomt mye å hente, og vi oppfordrer alle kommuner til å kartlegge barrierer mot likestilling, utarbeide handlingsplaner og samarbeide tett med sivilt samfunn.

En nøkkel til vellykket integreringsarbeid er arbeid. Derfor er det bra at regjeringen og partiene på Stortinget er opptatt av at de ukrainske flyktningene skal få lett tilgang til jobb. Norge har behov for arbeidskraft, og mange av de som kommer til Norge har intet høyere ønske enn å jobbe.

Med begrensede norskkunnskaper, lav kunnskap om norske lover og regler, lite nettverk og kvalifikasjoner som kanskje bare delvis matcher kravene i det norske arbeidslivet, er det imidlertid fare for at jobbtilbudene til fordrevne ukrainere er av midlertidig karakter og i den delen av arbeidslivet som har størst innslag av useriøse aktører. Dette øker risikoen for diskriminering og utnyttelse. Ukrainere som kommer til Norge må få informasjon om egne rettigheter som arbeidssøkere og arbeidstakere, og de må gjøres kjent med hvem de kan kontakte ved behov.

Vi vet at det skjer diskriminering i arbeidslivet. Jobbsøkere med «utenlandske» navn har mindre sjanse for å innkalles til jobbintervju enn de med «norske» navn. Hva skjer når Oleg og Lyubov søker jobber de er fullt ut kvalifisert til? Blir de innkalt til intervju? Og hva gjør vi for å hindre trakassering og diskriminering også av russere?

God investering

Det er avgjørende at kvaliteten på introduksjonsprogrammet, både hva angår språkopplæring og tilgangen til opplæring i samfunnskunnskap, ikke lempes på, slik regjeringen ser ut til å legge opp til. Det er viktig at lengden på programmet tilpasses individuelle behov, og at de som har behov for å ta det på deltid, får anledning til det.

God integrering krever samarbeid mellom frivillig sektor og det offentlige, en kraftinnsats fra arbeidsgivere og ikke minst solid innsats fra norske kommuner. Og det trengs penger. Vi må se på det som en god investering for hele det norske samfunnet.

Den offentlige samtalen blir også viktig. Vi som sitter med ansvar, må ikke snakke flyktningene ned. Ordføreren og kommunedirektøren må gi marsjordre til de kommunalt ansatte. Vi må ha som mål at 2022 blir modellåret for hvordan vi tar imot flyktninger, også om den neste flyktningebølgen ikke kommer fra et land der barna går i parkdress og avstanden fra Oslo til hjemlandet er som fra Kristiansand til Alta.

Bjørn Erik Thon

Likestillings- og diskrimineringsombud