Jeg er tilbake på jobb i Rådhuset i Oslo, etter en lang sommerferie. Fra et nærsynt perspektiv så har ferien vært ganske perfekt. Jeg har i flere uker fått lov til å observere ungene mine vase rundt i fjæra og utforske de samme heiene og holmene som jeg gjorde for over tretti år siden. De har sugd til seg finurlige små naturopplevelser, som den gigantiske maurtua bak hytta, den skrålete måkungen og den beitende haren på naboholmen, sprelsk makrell og teiner fulle av krabber.

På den ene siden er det utrolig fint å se dem fryde seg over de samme tingene som jeg selv gjorde, på den annen side blir jeg fylt med vemod over alt vi i ferd med å miste, alt barna mine, og deres generasjon, kanskje aldri får oppleve. For nå er det umulig å ikke legge merke til hvordan naturen endrer seg, år for år. Det er vel dette som kalles økosorg.

Det er kanskje rart å si for en politiker, men jeg har nesten ikke lest nyheter i sommer. Ikke bare fordi barna mine på ett og tre gjør det vanskelig, rent praktisk. Men mest fordi jeg ikke har orket. Jeg har ikke villet lese om hetebølger, skogbranner og hungersnød. Jeg har ikke villet delta i diskusjoner der folk hoderystende konstaterer at «det er virkelig veldig skremmende, det som skjer der ute», for deretter å klage over at flybillettene til Syden er blitt så dyre. Jeg har hatt mest lyst til å flykte inn i min egen lille boble, der jeg later som at måkene på naboholmen ikke er utrydningstruet, at torsken er på vei tilbake til fjorden og at hetebølgene på kontinentet ikke er en konsekvens av at temperaturen på jorda allerede har steget med 1,1 grader.

Flukt er en uegnet strategi for å løse problemer. Men virkeligheten oppleves noen ganger så grenseløst frustrerende.

Jeg blir frustrert over at folk er sjokkerte over at det brenner i Europa. Det er jo dette klimaforskerne har advart om i flere tiår! Jeg blir frustrert over regjeringen, og egentlig alle regjeringer før dem, som sier at klima og natur er viktig og at det haster, men som ikke gjør det som skal til for å løse krisen. Jeg blir frustrert over kommuner, skogeiere og vegmyndigheter, som flathugger, sprenger og planerer vekk natur.

Også blir jeg frustrert på meg selv, og alle andre, som velger å flykte fra virkeligheten istedenfor å se problemene i øynene og gjøre noe.

Sånn sett er det bra at denne ferien er over, så jeg kan tre ut av ferieboblen og bruke min oppsamlede frustrasjon til noe konstruktivt.

Jeg heldig som har en jobb og et verv der jeg kan bruke mye av tiden min på jobbe med nettopp klima- og naturkrisen. For selv om man kan bli fullstendig motløs av og til, så er forskerne krystallklare: Hvert eneste kilo CO2 vi lar være å slippe ut bidrar til at temperaturøkningen blir mindre. Det betyr at alle utslippskutt teller! Hele den meningsløse diskusjonen om at mine utslipp ikke teller, eller at lille Norges utslipp ikke betyr noe i den store sammenhengen, må legges vekk for godt. Alle bidrag teller, og det er først når alle bidrar at vi kommer noen vei.

Mitt personlige mål for høsten er å kaste mindre mat fra vår husholdning. Med små barn havner alt for mange halvspiste brødskiver og grøtrester i matavfallet.

Politisk er målet mitt for høsten at vi kommer i gang med en skikkelig redningsaksjon for Oslofjorden. Tenk om vi ti - tjue år fra nå kan vise frem en sprell levende Oslofjord, der torsk, hummer, blåskjell og sjøfugl har vendt tilbake. Det er det verdt å kjempe for!