Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I anledning Verdensdagen for selvmordsforebygging (søndag 10. september, red. anm.) vil vi snakke om de seremoniene vi skulle ønske vi ikke måtte arrangere.
Om lag 650 personer tar livet sitt hvert år i Norge og det er over 5000 selvmordsforsøk. De fleste av oss kjenner noen som har opplevd selvmord i nær familie eller blant venner. Selvmord er så definerende for de rundt at begravelse blir ekstra viktig og ekstra vanskelig.
Som gravferdskonsulenter er vi ofte noen av de første familien møter etter et selvmord. I en tid preget av sjokk er tålmodighet, nærvær og praktisk hjelp viktige stikkord for oss som er rundt, enten vi er profesjonelle eller nærstående.
Å sette av ekstra god tid til å snakke sammen og drøfte beslutninger er viktig i møte med familier som har mistet noen til selvmord. I vår jobb gir vi familiene noe å holde fast i, i en kaotisk tid, og vi får guide dem gjennom prosessen i å velge hvordan begravelsen skal bli.
Vår oppgave å gi gode råd
Mange kommer til oss og tenker umiddelbart på hvilken gravstein de skal velge, men det er da vår oppgave å gi gode råd og peile familien inn på det som er viktigst der og da. Det er tid til å tenke seg om og alt trenger ikke bestemmes i det første møtet.
Spørsmålet om man skal være åpen om selvmordet melder seg også her.
Vår erfaring er at det er mange som velger å være åpne om at det er snakk om et selvmord, spesielt hvis det er et ungt menneske som har gått bort. For de som er eldre, er stemningen ofte mer lukket og man er ikke alltid like åpne for å snakke om det. Man ønsker å minnes en kjær nærstående, og vil ikke at dødsårsaken skal dominere den siste avskjeden.
Samtidig er erfaringen at spørsmålet om dødsårsaken melder seg, uansett. Fravær av åpenhet kan derfor føre til spekulasjon som kan kaste skygger over et av de viktigste ritualene livet har, nemlig begravelse.
Bryter muren med åpenhet
Vi oppmuntrer til åpenhet i dødsannonse og i gravferdstalen. Man trenger ikke la selvmordet dominere seremonien, men man kan si noe kort om det.
Ved å snakke om selvmord og psykisk helse bryter vi ned muren i samfunnet knyttet til skam og tabu rundt selvmord. Gjennom å være åpne er det også ofte lettere for både de som er direkte berørt og de som står rundt, å prosessere dødsfallet og klare å gå videre.
Åpenhet er viktig for sorgprosessen. Vi setter av tid til å snakke om det, og til syvende og sist er det familiens valg. Men i kampen mot selvmord og skam slår vi et slag for åpenhet, og vi heier på alle som tør å være åpne om selvmord.
Nå flytter de over veien - skal bruke 50 millioner på «total makeover»
En begravelsesbil utenom det vanlige
