Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Men jeg var ikke gammel da jeg tok avgjørelsen om å aldri gå i toget igjen, noensinne. Det holder jeg meg unna. Uten å mase om det, for jeg respekterer jo at mange blir forført av trompet-støyen og nasjonalromantikken.
Derfor var det en gledens dag da jeg ble invitert til en 17. mai-fest i et av de mest avsidesliggende områdene i Stor-Oslo: Et tomt et stykke inn i skogen på Nesodden, hvor jeg og resten av samfunnets avvik kunne unngå sentrums fuktige stemning. Det var bare én utfordring, som jeg allerede hadde notert meg flere uker i forkant – for å sette fot på idyllens halvøy, må man gjennom skjærsilden. Aker brygge.
Jeg hadde selvsagt planlagt. Jeg skulle ta en tidligere buss enn nødvendig. Jeg skulle gå fra Solli til båten, og under ingen omstendigheter skulle jeg vise meg på Nationaltheatret og lide en sikker kvelningsdød. I veska hadde jeg en sekser med øl, og i posen hadde jeg egg. Så lur var jeg – at jeg forutså problemene ved å transportere eggerøre gjennom Aker Brygge.
Jeg går på bussen. Det er helt grusom stemning, men det er forventet. En eldre dame sitter med armer og bein utover fire seter for å unngå nærkontakt med den ravende fulle guttegjengen som allerede har slipsene på halv tolv og nikkersstrømpene på anklene.
Det er som en moshpit. Svetten renner – av alle. Gutta heller nedpå mens de husker tilbake på russetiden (den var i fjor).
Alt dette kan jeg stå i. Det er nesten litt hyggelig, synes jeg, hvis man legger godsiden til.
Bussjåføren er tydeligvis uenig, for i øyeblikket vi når Tollboden, så er gjør han det klart at han ikke gidder mer.
Bussen bytter navn, og er plutselig på vei til Skøyen i stedet. Passasjerene renner ut, og den dyrebare ruta mi er uforutsett forandret.
God stemning på Damplass – disse feiret i drømmeværet
Ok, Tollboden er ikke så langt unna Aker brygge. Det er ikke så stress, forsikrer jeg meg selv.
Feil. Første stressmoment åpenbarer seg etter få sekunder: Sixpacken i veska treffer meg i leggen for hvert skritt jeg tar (jeg bærer fremdeles merkene).
Jeg pusher videre. Dytter meg i den generelle retningen av Aker Brygge. Ingen tanker, må bare rekke båten.
Plutselig er jeg ved Akershus festning, og det samme gjelder toget, som jeg må krysse, dersom jeg ikke skal gå hele byen rundt. Men det er lettere sagt enn gjort, skjønner jeg, mens jeg prøver meg på en smidig manøver på tvers av togets start.
Jeg blir sugd inn i malstrømmen. Hjelpeløs, alene og panikkslagen blir jeg en del av nærmeste korps. Jeg er edru, kvinne og tjue, men jeg føler meg som han fulle onkelen som bare lager kvalm på familiebursdag.
Antageligvis varte ikke marerittscenarioet lenge, men det føltes som en livstid, og snart spurter jeg for harde livet ut av festningsplassen. Ølen dunker i leggen, hjertet hamrer, og mest av alt er jeg bare dritflau. Og svett.
Se bildene: God nasjonaldagsstemning på Grefsen skole
Så gjenstår jo den virkelige ildprøven. Nå skal jeg gjennom hele Aker brygge, fra feil side.
Jeg trenger ikke si noe mer enn at det var kjipt, jeg var den frekkeste på brygga, men jeg rakk båten med ett minutt.
18. mai våknet jeg støl, fyllesjuk og takknemlig for at det er et år til neste gang.
Morellene marsjerte gjennom Storokrysset
