Fredag 30. september flyttet siste industribedrift ut av Nydalen. Da slukket Fiskars lyset i Nydalensveien 32b, hvor det har vært redskapsproduksjon i 100 år.

Så var dagen her, og det siste skiltet er nede. Dagen da dørene lukkes forgått bak oss i 32 b. Dagen da vi for siste gang går ut dørene i dette vakre teglsteinsbygget. Dagen da enda et stykke norsk industrihistorie går over i historiens rikholdige bøker.

Jeg må innrømme at jeg har gruet meg til denne dagen. Veldig egentlig. For en som er oppvokst med fascinasjonen av Vibeke Sæthers utforskning av alskens fabrikker og produksjonslokasjoner i «Barne TV for de minste», ja så er det med stor ærbødighet jeg titter opp på denne produksjonsbygningen før jeg lukker døren denne fredagen. Det er noe ekte med en fabrikk, det er noe håndfast, og det er noe som gjør produktidioter som meg så utrolig stolte. Det å se, og ikke minst lukte et produkt blir laget, det gir meg en deilig følelse av at vi mennesker får til hva vi vil, en følelse av at vi fortsatt lever i en litt analog verden, og en merkelig følelse av glede og lykke.

Nydalsveien 32 b har gitt både meg, og utallige andre forskjellige former for glede og lykke skal vi tro både historiebøker, og kollegaene våre som har holdt til i dette bygget i en mannsalder. Tenk at det var her ærverdige Christiania Spigerverk startet opp produksjon av jordbruksredskaper i 1912, året etter Roald Amundsen satte det norske flagget på sydpolen, og samme året som Titanic la ut på sin skjebnesvangre jomfrutur. Tenk at det var her, og i Nydalen generelt, at den norske industrielle revolusjonen virkelig skjøt fart og på mange måter dannet grunnlaget for videre vekst i vårt langstrakte land. Det var i denne atmosfæren «fabrikkjentene» til Oskar Bråten ble skildret.

Det var her «gutta på skauen» fikk hentet ulovlig stål under 2 verdenskrig for produksjon av «midler» som senere skulle gi oss et lite overtak over tyskerne i Oslo. Det var her grunnlaget for arbeidsplassene du og jeg har i dag ble formet og etablert. Det var her Remy i en alder av 19 år fikk sin aller første skikkelige jobb, sammen med våre pensjonerte venner som Henry, Trond, Johan og utallige andre som har blitt formet av dette vakre bygget.

«Spigerverket» og «Redskapsfabrikken» har spilt en stor rolle i Oslo’s utvikling helt siden starten. Fabrikken ga en sårt tiltrengt jobb til mange borgere som på den tiden levde under særdeles vanskelige forhold. Det var tungt i Christiania på den tiden, som i 1924 fikk navnet Oslo. Det var møkkete, det var røyk og smog, det var strengt på alle mulige måter, det var fabrikkeierne som med hard hånd styrte livet ditt, og det på et lønnsnivå vi i dag forbinder med helt andre verdensdeler.

Men det var også glede og lykke! Det var her mange nye familier ble stiftet, blant fabrikkpiper og piknikpledd langs Akerselva. Det ble et stort samfunn helt her oppe, langt unna Oslo-gryta da det på den tiden var et laaaaaangt stykke ned til det vi i dag kaller sentrum. Her var det egne skoler, det var barnehager, til og med spirer til det vi nå kaller et helsevesen. Alle bodde i og rundt fabrikkene langs elva, ofte i dedikerte fabrikkleiligheter, og skal vi tro historiebøker og romaner fra denne tiden så var det vel så mye liv og røre på kveldstid den gang som det er i dag. Nydalen har på mange måter vært avgjørende for formgivningen av selve Oslo, da Akerselva og dens fallende vannmasser trakk til seg industri, og da mennesker og deres arbeidskraft, i særdeleshet fra starten på 1900-tallet.

Når jeg nå går gjennom fabrikken en siste gang, så er det ikke bare Vibeke Sæther, Oskar Bråten og Johan Lien som surrer rundt i hodet, det er tanken på alle de som har vært med å formet dette bygget. Alle de timene slitne fedre og fortvilede mødre har slitt for å skaffe brød på bordet til sine kjære i og rundt disse veggene. All den gleden som er skapt her, og all den historien som nå flettes inn i vårt historiske avtrykk. Det kommer en tåre, ja det kommer flere. Det er trist, men også så utrolig fint! Vi forlater bygget, javel, men det blir forhåpentligvis på nytt fylt av masse glede, nye fantastiske ideer og lykkelige mennesker.

Som min venninne Elsa Lystad sa til meg for mange år siden; «Det bygget dèr er så vakkert det! Vi hadde ikke bare fine innspillinger der (fabrikkdøra til Fredrikssons Fabrikk som hun spilte i var jo en av sidedørene på bygget), men gud så gøy alle de som jobbet der skapte rundt oss – vi var liksom midt i en skikkelig, ordentlig, ekte historie».

Så kanskje jeg skal la det være med dèt, med Elsa’s fine ord – Det har vært vakkert, det har vært mange fantastisk fine arbeidsdager, jeg har deltatt i ekte norsk industrihistorie, og gud så gøy jeg har hatt det på veien!

Så Nydalsveien 32 b; Tusen takk for all inspirasjon og kunnskap jeg har fått når vi nå starter en ny epoke med å forme de neste stegene av vår unike historie noen t-bane stopper lengre østover!

TAKK! Tusen, tusen takk!