Harald Uteligger – et kulturminne

GREFSENKOLLEN: Med blå gummistøvler og en liten bag over skulderen, skritter Harald Grande over det sølete underlaget i skibakken i Grefsenkollen. Her, med utsikt over Årvoll, har han gått mange ganger før.

Hver eneste dag gikk mannen, som i dag er 83 år, fra uteliggerhytta oppe i lia, til arbeidsplassen på Akers mekaniske verksted. Harald var aldri glad i trikk og buss. Det ble for mye mennesker. Derfor gikk han hele veien - ned om morgenen, opp igjen om kvelden. Hele året. Av og til ble det flere turer om dagen, de gangene han traff venner på Blåkors eller Frelsesarmeen.

Uteliggerkolonier

Et par hundre meter innover i skogen ligger en liten plankehytte.

– Det er ikke så mange som vet at Oslo hadde en omfattende uteliggerkultur i tiårne etter krigen, sier naturoppsynsmann Håvard Pedersen i Friluftsetaten.

Både i Grefsen- og Årvollåsen, ved Ammerud, Sognsvann, Lysakerelva og Bygdøy var det kolonier der byens uteliggere holdt til. Boligpolitikken i etterkrigsårene favoriserte familier og par. Enslige, mange av dem krigsseilere, eller andre som hadde gjort en innsats under krigen, hadde ikke mange muligheter.

– Vi ble tilbudt rom, men de var dyrere enn hotell, sier Harald. Da var løsningen å flytte ut.

Harald kom til Oslo i 1949, etter å ha deltatt i Tysklandsbrigaden. Etter å ha jobbet som gulvsliper i noen år, ble han i 1956 uteligger i Grefsenåsen.

– Kommunen visste at det bodde mange her, men så mellom fingrene på det, sier Håvard Pedersen.

Etter et fylleslagsmål blant uteliggerne i 1964 besluttet kommunen å brenne ned alle hyttene i Årvollåsen. Men Haralds hytte, som lå under et heng i fjellet, var så godt gjemt at kommunens menn aldri fant den. Hytta fikk stå, og Harald ble boende.

Samleren

Først i 1978 brant Haralds hytte ned til grunnen. Det var ikke kommunen, men Ivar Brustad, Haralds kamerat og "samboer" siden 1956, som hadde vært uforsiktig med fyrstikker. Ivar var autist og en notorisk "samler".

– På det meste hadde vi sju-åtte sykler stående borti skogen her, sier Harald og peker.

– En gang hadde han til og med dratt med seg en stor, tung motordel helt opp hit. Men den var jo ubrukelig, flirer han. Ivar døde i 1993.

Familie i Kjelsåsveien

Harald bygde seg raskt en ny hytte like ved. Men i 1983 flyttet han fra Grefsenåsen og tilbake til stedet han vokste opp, et lite gårdsbruk utenfor Namsos. Fortsatt finner han turen til Oslo minst et par ganger i året. Lenge var hytta i Grefsenåsen residensen når han kom til hovedstaden.

Det er Frøydis Hauge og familien hennes i Kjelsåsveien Harald kommer tilbake til. Hauge ble kjent med Harald da hun var 15 og ute og luftet hunden sin.

Nå har de kjent hverandre i 40 år, og i Haugers hjem har Harald fått dusje og overnatte ved behov.

– Harald har blitt en del av familien, smiler Frøydis.

Kaldt?

– Jeg er et friluftsmenneske, og trives best ute. Det har jeg nok etter faren min, sier Harald, som ikke angrer på det livet han har levd.

– Jeg har nok hatt det bedre enn de fleste. Jeg har hatt et friskt liv, jeg kan ikke huske å ha vært syk eller hatt feber i alle de årene jeg bodde ute, sier han.

– Uten ovn inne i hytta, var ikke vintrene kalde?

– Det var kaldere før. Og så blir man jo herdet med årene, sier Harald:

– Men jeg husker at jeg frøs én gang. Da var det 23 minusgradet. Jeg våknet av at føttene mine stakk utenfor teppet. Da kjente jeg det i beina.

- Finnes ikke lenger

– Haralds hytte representerer en kultur som ikke finnes lenger, sier naturoppsynsmann Håvard Pedersen.

LES OGSÅ: En ukjent kulturarv

- Marka, og ikke minst Lillomarka, er full av spennende kulturminner. Friluftsetaten jobber bevisst for å ta vare på historien og gjøre folk kjent med den. At uteliggerhytta nå blir skiltet som kulturminne er ett av mange eksempler på dette, sier Friluftsetatens naturoppsynsleder i Lillomarka, Håvard Pedersen, som selv traff Harald for første gang en kald vinterdag på 1970-tallet.

I år har Friluftsetaten merket elleve nye kulturminner i Lillomarka. Pedersen mener merkingen av uteliggerhytta representerer en ny måte å tenke kulturminner på.

– Det var faktisk en uteliggerkultur i Oslomarka for få tiår siden, og det er verdt å gjøre folk kjent med den, sier Pedersen, som årlig tar med hundrevis av skoleungdommer ut i marka for å formidle kunnskap og naturglede.

– Hvorfor skal vi streve med å ta vare på natur og kulturminner i dag, hvis ikke den oppvoksende generasjon forstår verdien av det, spør Pedersen.

– Jeg mener at et steds lokalhistorie er stedets sjel. Å ha et forhold til stedet du bor og til marka du ferdes i er veldig viktig.


Kilde: Groruddalen historielags årbok/Håvard Pedersen/Harald Grande.